Kjære Dagbok
Jeg vil leve, med det mener jeg at jeg vil leve på samme
måte som jeg gjorde før ulykken snudde opp ned på livet mitt. Rullestolen skal
ikke få hindre meg i hvordan jeg skal leve livet mitt selv om noe må planlegges
når jeg skal ut på tur.
Jeg vet at mange mennesker ser på oss i rullestol som
totalt hjelpeløse skapninger som trenger hjelp til alt mulig, også i vår måte å
bruke hodet. Dette er jeg helt uenig i. Det fins så mye vi kan gjøre selv om vi
ikke kan gå på 2 ben. Men holdningen i
det norske samfunnet er skremmende bl a blant de som skal hjelpe oss i
hjemmetjenesten. Enkelte her tror vi ikke er i stand til å ta egne valg eller
vurderinger av livet vårt. Derfor har jeg min egen private MPA, (BPA) fikk
klage da jeg brukte ordet BPA om min privat betalte assistent så det måtte
endres til Marthes private assistent.
Selv om jeg ikke er sjenert så nekter jeg å kle av meg
for mange ukjente mennesker i hjemmetjenesten når det gjelder personlig
hygiene, det er nok hovedgrunnen til at jeg har valgt å betale selv for
personlig assistent. Det er en myte det at funksjonshemmede ikke er sjenerte og
skal kles av imens mange fremmede skal se på. Men dette er selvsagt ikke enkelt
for dem som er helt avhendig av denne tjenesten der de bor. Jeg har vært heldig
som har sterke foreldre, søster og min kjæreste som stiller opp.
Jeg vil også rose min MPA Kristine, hun er helt perfekt
for meg. Hun hjelper meg i det jeg ikke kan få gjort selv.
Nå har jeg sterk vilje og jeg gjør mye selv, bl a annet
matlagning har blitt min store interesse etter jeg havnet i stolen. Jeg følger
et fast treningsprogram hvor jeg gjør hjemmetrening ca 90 min hver kveld som
avsluttes med badstue og dusj. Men å lage mat er også en form for trening da
jeg må bruke armer og hender for å utføre handlingen.
Jeg er utdannet sykepleier, fikk arbeidet 3 uker før den
ulykken skjedde. Mitt første møte med hjemmetjenesten var grusomt, en
sykepleier sa til meg at jeg var sykepleier men ikke nå lenger. Nå var jeg en
bruker de skulle bestemme livet til og prøvde å ta fra meg mitt Diploma og min
godkjennelse. Men etter at vennen til pappa som er advokat ble koplet inn i
saken ble det fort stille.
Den største feilen mange som kommer i min situasjon gjør,
er å begynne å syns synd på seg selv og godta alt hva hjemmetjenesten krever de
skal godta. De skremmes til å godta avgjørelser som egentlig ikke har noe
holdepunkt i virkeligheten. Så jeg anbefaler: Ta tilbake ditt liv, lev livet
slik du ønsker og IKKE godta hva som helst fra de som tror de vet hva som er
best for deg.
