Kjære Dagbok
Når man sitter i rullestol er det forventet at man ikke
er i stand til å arbeide i haven. Men da kjenner du ikke meg, jeg er som kjent
både vrang og egen så det jeg bestemmer meg for å gjøre bruker jeg også få til.
Etter mye trening er jeg sterk i overkroppen, armene og hendene.
Søndag og mandag malte jeg vår veranda hjemme, rekkverk
kunne jeg gjøre fra stolen min men gulvet ble malt med meg krabbene rundt. Det var
sikkert et underlig syn å se på, men det bryr jeg meg ikke noe om.
Det samme gjelder når jeg vedlikeholder blomsterbedene,
da heiser jeg meg ned på gresset og sitter der mens jeg planter blomster eller
fjerner ugress. Dette er fin trening og god medisin for kroppen min. Til høsten
skal jeg også være med å plukke inn bærene vi har i haven slik som rips,
solbær, stikkelsbær og bringebær. Eplene må jentene få ned for det klarer ikke
jeg alene. Noe skal vi beholde selv, men mesteparten blir nok levert til en
gardsbutikk der vi får tilbake ferdige produkter.
Til neste sommer har vi planer om å ta ca 10-15 kvm av
haven og plante jordbær planter. En snill mann som bor nede i veien her har
lovet å hjelpe oss med det. Han foreslo at vi bygget et lite drivhus som jeg
kunne holde ha bl a jordbær, tomatplanter + mye mer inni. Tanken frister oss så
det er nok en stor mulighet at vi bygger.
Vår nærmeste nabo er skogen og jeg føler meg mye bedre i
form bare det å få være ute i haven og naturen enn å bo i Oslo med en liten
have rundt seg. Dette er rene paradiset for oss jentene.
