Kjære Dagbok
Jeg får ofte høre disse ordene fra fremmede jeg treffer på når jeg og Lene eller søs er ute og handler. Stakkars deg, bruker de å si, livet ditt må da være helt jævlig å leve. Jeg blir mange ganger så sint at jeg nesten får krefter til å reise meg opp fra stolen og klappe til vedkommende rett i ansiktet for disse idiotiske kommentarene.
Hva vet fremmede om hva livet mitt innholder? Det de ser er ei ung jente som er lenket fast til en rullestol.
Jeg syns selv at jeg har et perfekt liv selv om jeg må sitte i denne stolen kanskje for resten av mitt liv. Jeg har en snill og omsorgsfull kjæreste som elsker meg høyt, jeg har familie og venner som er helt fantastiske, som mer enn gjerne stiller opp og hjelper meg hvis jeg skulle trenge det.
Jeg godtar ikke at mennesker skal syns synd på meg og noen ganger tror de at det hadde vært det beste at jeg hadde blitt drept i den ulykken så hadde jeg sluppet unna dette livet som rullestolbruker.
Når jeg har fått slike kommentarer rettet mot meg, gråter jeg når jeg har kommet meg hjem igjen. Lene holder sine armer rundt meg og trøster meg og sier at i denne verden finns det dessverre mennesker som snakker før de tenker over hva de sier.
Selv om jeg hadde vært frisk, kunne gå rundt på mine 2 ben er det ingen garanti for at livet mitt hadde vært så mye bedre å leve.
Jeg har en henstilling til deg som leser min Åpne Dagbok. Neste gang du ser noen som sitter i en rullestol, ikke kom med slike kommentarer som jeg skriver om. Snakk heller om noe annet til vedkommende. Snakk til den som sitter i stolen, ikke til den som følger med.
